Hong Kong

Prins Charles var overste representant for kolonimakten under overrekkelsessermonien av Hong Kong 1. juli 1997. Han skrev flittig i dagboken sin under disse dagene. Notatene ble noen ar senere stjalet av en utro tjener ved hoffet, og prinsen av Wales forsokte a ga rettens vei for a forhindre at notatene ble publisert, men til ingen nytte. Sondag 26. februar i ar gjenga sondagsutgaven av South China Morning Post notatene. Prinsen referer til et mote for seremonien skal ta til. "Hvorfor skjer dette?", skal USAs utenriksminister Madeleine Albright ha spurt. "Det er det resultatet fra noen fabelaktige forhandlinger", kom det lakonisk fra Robin Cook, Storbritanias utenriksminister. Han henviste til noen forhandlinger i 1984, hvor Kina og Storbritania diskuterte Hong Kongs fremtid. Temaet var en leiekontrakt for et stort landomrade nord i Hong Kong. Bakgrunnen var at Kina var sa stort at ingen gjorde noen forsok pa a kolonisere landet, men noyde seg med a opprette enklaver hvor de kunne drive handel. Fra Canton seglte fullastede skip ned Perleelva og til England. Men engelskmennene var frustrert over at de ikke fikk tillatelse til a selge noen av sine varer til kineserne. Som hevn for dette importerte de opium fra India og solgte dopet billig til kineserne gjennom en kinesisk leverandor. Opiumet var en stor suksess. Kineserne ble avhengige, og ettersporselen okte. Sa mye at Kinas keiser ble bekymret over at landets solvbeholdning skulle svies av pa knark, og ba borgermesteren i Canton om a sette en stopper for dette. Det gjorde han ved a brenne ned opiumslagrene og jage ut utlendingene. Det var starten pa opiumskrigene, som varte i to ar. England var Kina militart overlegne, og krigen resulterte i at England fikk en oy ved utlopet av Perleelva. Hong Kong. Etterhvert fikk de ogsa en bit av fastlandet, og etterhvert som Hong Kongs befolkning okte, ble det nodvendig med enda mer land. England fikk derfor i 1898 leie et enda storre omrade av Kina i hundre ar. Og resultatet av forhandlingene i 1984 ble altsa at Hong Kong skulle overrekkes til Kina 1. juli 1997, mot at stedet skulle forbli kapitalistisk i femti ar. "Man kan mene hva man vil om kolonisering, men om det finnes et eksempel pa hvordan det skal gjores, sa er det i Hong Kong. Jeg tenker med gru pa hva kinesiske politikerne som ser ut som stive voksfigurer kommer til a gjore med dette stedet", skriver prinsen.

Prins Charles kunne spart seg bekymringene - Hong Kong er i 2006 sa britisk som England. I passkontrollen pa jernbanestasjonen ser jeg en mann i lilla frakk og rodt pass i handen. "Norsk eller... ?". Norsken min hores rar ut. "Ja visst. Er du ofte her?", spor mannen. "Nei, dette er forste gangen". Mannen bor her nede. "Ypperlig a bo her - aldri en kjedelig dag". Har lyst til a fortelle at jeg har syklet til Kina - men hvorfor skulle jeg det? Onsker jeg et klapp pa skulderen? Han kan jo bare svare "Jaha..."; jeg er jo en vanlig turist - akkurat som en annen nordmann jeg oppdager litt lengre fremme i koen.

Pa en restaurant oppdager jeg idet jeg setter meg at det bare er hvite turister i utvaskede klar som spiser der. Jeg overhorer noen av samtalene. "Yeah, India was great...", "When you go to Thailand, you should visit...", "...then I was waiting for the train to Nepal for two tours...". Vi leser de samme guidebokene, reiser til de samme byene, bor pa de samme hotellene og prater med likesinnede om hvor de har vart. Og oppsoker vestlige barer, spiser vestlig mat og prater engelsk med hverandre. En kan nesten sporre seg om hvorfor vi reiser; er det for a vare et sted, eller er det for a ha vart der?

Alt i Hong Kong higer. Bygningene higer mot himmelen. Her finnes en av verdens tettest befolkede bydeler, og plassmangelen har gjort det nodvendig a bygge i hoyden. Jeg stopper for a betrakte plakatene i vinduet hos en eiendomsmegler. Ei dame i gra drakt tripper ut; hun tar ikke sjansen pa skue meg pa harene. "Anything interesting?", spor hun hoflig. "Tja, hvor mye er koster leilighetene per kvadrat?", svarer jeg like hoflig. Hun peker pa den leiligheten som er billigst. "Denne har vi nettopp lagt ut for salg. Seks tusen Hong Kong dollar per kvadrat". Omtrent like mange kroner. "Ahh...". "Kvadrat fot, naturligvis". "Ahh...". Ogsa menneskene later til a hige. Etter mer rikdom. Her ligger kjopesentrene sa tett at jeg sliter med a finne veien ut pa gata. Sa jeg setter meg likegodt pa en cafe i forste etasje av den hoyeste bygningen i forretningstroket. Ut fra heisene kommer mennesker som skal spise lunsj. Mennene er utrolig hoye, akkurat som bygningene. Kanskje det er slik man gjor forretninger her: hoyeste mannen vinner. Og sa velfriserte at jeg lurer pa om heisene leder opp til en stor frisorsalong, men gjor ikke noe forsok pa a passere vaktene. De har oppdaget meg innen jeg ser dem. Det finnes ogsa andre som er fillete kledd her, men det er tydlig at de har kledd seg slik med vilje. En av disse star med en golfbag i den ene handa, mens han smilende prater i telefonen som han holder i den andre. Mine klar er slitte fordi de er slitt. De hoye mennene er ranke - nesten bakoverlente. De moter ikke blikket mitt. Kanskje de er redde for at jeg skal sette flekker pa de hvite eller rosa skjortene deres. Eller enda varre: be om en tjeneste eller om jeg kan bo hos dem. Pa landsbygda ville jeg kanskje ha gjort det, men her tar jeg ikke sjansen. Vaktene ville nok slenge meg ut. Mens mennene er hoye, er kvinnene tilsvarende pyntelige. Klarne deres er de samme som er utstilt i de enorme butikkvinduene. Jeg vurderer et oyeblikk a ta frem telefonen og late som om jeg skal mote noen i bygningen eller skjelle ut en tenkt skredder for ikke a ha dressen min klar. Men jeg slar det fra meg; jeg kan ikke kritisere kinesernes evige maskerade hvis jeg begynner med det samme selv.

Egentlig er det her jeg engang hapet a vare, blandt skyskrapere, moterom og smarte investorer. Velkledd og velfrisert. Ansatt i et stort internasjonalt firma og tjent store penger hver dag. Og for pengene skulle jeg ha kjopt alt som kunne vitne om suksess. Det ble ikke slik. Huset mitt er et telt og kjoretoyet en sykkel. Resten av mine eiendeler passer ned i fem falmede sykkelbager. Jeg har blitt en landstryker.